Hundegalskap!

Hundegalskap !

Som vi alle vet er hundegalskap en svært alvorlig sykdom. Det ikke alle
vet er at den kan opptre i forskjellige former. For å hjelpe deg til å
se hvor hardt angrepet du er, har vi prøvd å skrive ned de symptomene
som opptrer i de forskjellige faser av sykdommen.

Inklubasjonstid

Kan vare fra noen dager og opp til flere år. Ønsket om å få seg en hund, er den måten du merker at du har fått smitten i deg.

Sykdommens utbrudd

Du skaffer deg en hund. Du går på dresurkurs, går oftere på tur enn før,
blir glad når du ser en hund, og kommer ofte i prat med hundefolk.
Dette er sykdommens mildeste form, og for noen utvikler ikke sykdommen
seg mer resten av livet.

Sykdommen utvikler seg

For de fleste så skjer dette snikende. Et ønske om en hund til virker så
uskyldig, men se opp, dette er det vanligste symptom på at sykdommen
ikke står stille, men er i utvikling. Andre symptomer i denne fase er
bl.annet at du begynner å ta med hunden din på en og annen utstilling
"bare for moro skyld". Klare du å stoppe på dette stadiet, med en eller
to hunder, og kanskje en utstilling eller to i året, så kan faktisk
sykdommen holdes i sjakk i flere år, ja til og med resten av livet. Vær
oppmerksom på at i denne fasen må du hele tiden være på vakt, for om
hundegalskapen skulle begynne å utvikle seg videre, så kan den ta svært
alvorlige former.

Sykdommen begynner å bli alvorlig

Når hund nummer tre er i hus har du plassert et punkt i sykdommens
utvikling som begynner å bli alvorlig. Her er det flere alvorlige
symptomer som dukker opp ; hagen blir til hundegård, du anskaffer deg
diverse kjøredoninger, pulker og bur fyller opp garasjen så du ikke får
plass til bilen, og du reagerer ikke lenger når hannhunden løfter på
benet og tisser på hjulet. Utstillingshysteriet brer seg, og du har
aldri tid til å treffe gamle venner lenger fordi du alltid skal på
utstilling i helgene, på jakt etter det siste certet. Hele ditt sosiale
liv begrenser seg til å diskutere kritikker på utstilling og å delta på
klubbens samlinger. I tillegg har du begynt å drømme om å bli oppdretter
av rasen, og du har problemer med å snakke om annet enn hund når du
treffer andre. Kjenner du deg igjen ? Du er alvorlig angrepet !

Sykdommen blir svært alvorlig

Symptomene bli verre og verre ; Antall hunder betyr ikke noe lenger. En
fra eller til spiller ingen rolle lenger for du merker ikke forskjellen.
Du må bytte bil eller kjøpe henger, for å få med deg alle hundene når
du skal ut med dem. Om du ikke har gjort det allerede, så begynner du å
tenke på å flytte, slik at du kommer langt unna folk. Alle tilgjengelige
penger går med til hundefòr, utstillinger og diverse hundeutstyr. Dette
er den siste fasen du kan regne med å ha en viss kontroll med tingenes
utvikling. Lar du sykdommen utvikle seg videre, kan det ha svært
alvorlige følger.

Sykdommen nærmer seg sin siste fase

Du har sagt opp jobben og flyttet på et småbruk ute i bushen ,hvor du
livnærer deg på salg av hundefor, salg av hundeutstyr og som oppdretter.
Din øvrige tid går med til å plukke møkk, fore og trene bikkjer. Du har
kommet til det punkt at du synes det lukter godt i hundegården og du
skjøner ikke hvorfor folk rynker på nesen når de tar en tur i
hundegården din. All din tid og alle dine penger går med til
hundeholdet. Er du på dette stadiet, er det ikke mye håp for deg lenger -
det kan bare gå en vei.

Sykdommens siste fase

Du har begynt å bo i hundegården for å få bedre kontakt med hundene, og
føler deg mer og mer som en hund. Du må lære ungene dine hundespråk for
at de skal kunne være i stand til å kommunisere med deg og du oppdrar
dem etter hundepsykologiske prinsipper. Du har sluttet å lage middag til
familien, du forer med hundefor fordi du ikke har råd til annet og
fordi du mener det er det beste for dem. Dessuten smaker det godt også.
Når folk kommer inn på eiendommen din, bjeffer du mot dem for å varsle
resen av flokken om inntrengere. Dersom du har det slik, så er du i
sykdommens siste fase og ditt eneste håp er innleggelse på en
psykiatrisk langtidsplass. NB ! Pass på å komme på en avdeling hvor de
ikke bruker hunder i behandlingen for å roe pasientens nerver.

Dette innlegget skildrer hundegalskapens generelle tilstander, enhver likhet med virkelige personer er en tilfeldighet.